Jeg har psykisk diagnose, hva så?

Les innlegget med respekt, og unngå å komme med slibrige eller sarkastiske kommentarer.

I starten av niende klasse åpnet jeg meg for læreren min, og jeg fortalte min til da svært innesluttede historie. Jeg fortalte læreren hvordan jeg gjennom hele livet hadde slitt med en har skolegang, og hvordan det psykisk sakte steg for steg nesten hadde tatt knekken på meg.
Jeg fortalte at hadde det ikke vært for at jeg i løpet av de siste ni månedene hadde slitt hardt for å føle meg tilpass og deltatt på samlinger med personer med felles interesser, fått venner, så ville jeg ha snart ha gitt etter og brutt helt sammen.

På grunn av dette henviste skolen meg derfor videre til psykolog. I løpet av det siste året har jeg vært i jevnlige samtaler med psykolog. Jeg har tatt en del tester, og på grunnlag av samtaler med meg og testene har psykologen kommet frem til en psykisk diagnose.

Jeg hadde alltid følt meg litt annerledes, og hatt mer usosiale interesser som lesing, skriving eller fotografering. Dette skyldtes at jeg hadde blitt mobbet i gjennom skolegangen. Dette endte med at jeg gradvis stengte meg selv mer inne og til slutt utviklet sosial angst.
Lite ryster meg mer en hvor kalde og kyniske mennesker kan være mot hverandre. Blant andre mennesker har jeg alltid følt meg usikker, og følt at jeg ikke har klart å lese deres kroppsspråk, ironi og ansiktsuttrykk slik jeg normalt burde.

Da psykologen fortalte meg dette hadde jeg kom dette som en overraskelse. Det var som om noen hadde tatt en stor hammer og slått all luften ut av meg. Den følelsen jeg tidligere hadde hatt av å ikke føles menneskelig var igjen tilbake.
Lenge tenkte jeg over dette. Jeg er den samme personen som jeg var før psykologen satte standpunktet. Tilfellet har blitt gitt et navn. Personer med diagnosen er like forskjellige som personer uten, vi har bare felles trekk.

Asperger er ikke hvem jeg er, jeg er Bendik.

Edit: Takk for all positiv respons og støtte. Det betyr mer en dere aner.